Nyfødtbilder?

Siden Frøya ble født har jeg brukt mye tid til å fange hvert eneste lille øyeblikk. Med kamera, Go Pro og mobil har jeg vel fått med det første av det meste. Mange av bildene blir tatt i en fei og blir ikke alltid av topp kvalitet! Før jeg fødte ble jeg anbefalt å ta nyfødt bilder, noe som jeg tok meget piano. Jeg synes det var alt for mange å velge i og godt over halvparten av fotografene jeg fikk anbefalt gjorde egentlig ikke nyfødt bilder, så jeg kjente litt på at dette kanskje ikke var noe for meg.
Min kjære søster Rachel (som forøvrig har tiiidenes mammablogg med fjerdemann påvei) anbefalte meg på det sterkeste å ta slike bilder, da dette er en tid man aldri får tilbake igjen. Jeg hadde jo selv sett alle de fine bildene hun og fotografer har tatt av barna hennes, og kjente på følelsen at jeg heller ikke ville gå glipp av noe. 

Jeg fødte og tenkte ikke mere over saken, helt til temaet kom opp når Frøya var 12 dager gammel.
- Nyfødt bilder skal tydeligvis (fra mine kilder) tas innen barnet er 14 dager gammelt! OM jeg fikk det travelt?

Jeg måtte begynne med lynrask research. Jeg endte tilslutt opp med et firma som heter Haslienfotografene som jeg ble anbefalt av veldig mange. 
Vi booket tid, dagen etter fikk jeg svaret, jeg kunne komme morgene etter, altså den 14 dagen.
Jeg hadde null tid på å forbrede meg, noe som stresset meg veldig da jeg selvfølgelig var interessert i å planlegge bildene som skulle tas med og uten props.

Dagen var kommet og jeg og Frøya kjørte til studio som ligger i Sarpsborg.
De hadde på forhånd oppvarmet studioet slik at babyen ikke skulle fryse noe som jeg synes var en god og omtenksom tanke. De hadde mange gode ideer til hvordan og hva som burde være med i bildene. De hadde mye pynt jeg kunne låne og hadde vært å hentet friske blomster noe som jeg ga 10 poeng. Det var utrolig godt å ikke måtte tenke selv, da de var så kreative. Etter de hadde kommet med flere forslag fikk jeg velge helt selv hvilke og hva som skulle være med på bildene. De var utrolig flinke!

Jeg fikk i senere tid komme tilbake i studio og velge ut bildene jeg ville kjøpe. Det var veldig mange fine og velge imellom, og jeg ville helst ha alle. De hadde gjort en god jobb!
Alt i alt er jeg kjempefornøyd med at vi gjorde dette, men den eneste lille haken var at det kostet det hvite ut av øyet!!! Det ble over 15.000,00,- noe jeg synes er dyrt.

Men vi måtte jo kjøpe de aller fineste bildene, siden nå var hun jo allerede godt over 14 dager gammel, så alt i alt var det var verdt det.

Her kommer et lite bildedryss fra nyfødt fotograferingen:) Helt tilslutt fikk jeg også være med på noen bilder, dette var ikke planlagt så det var ekstra gøy å dele lerretet med denne lille diamanten, bilder av mammsen og Frøya kommer senere<3








Jul og (drittunger)

Snart er den her, tiden jeg venter på hele året, jeg kan neste lukte den, nemlig JUL! Jeg vet ikke av noe annen som er så hyggelig og kos som det å forbrede seg og feire jul.
Jeg rett og slett elsker julen og er en skikkelig juleentusiast da man får tilbringt ekstra mye tid med familien, bake julebakst, kjøpe julegaver, pynte i hjemme, arrangere juleselskap osv. 
Denne helgen ble også brukt til å pynte til jul på Beauty House da salongen også må få litt glitter og glans før jul. Jeg var tidligere i høst på interiørmessen som ble arrangert i Lillestrøm og fikk handlet en del godsaker til salongen.
Endelig var tid for å pakke opp! 
Meeen,



På vei til salongen gikk vi en omtur slik at Frøya skulle få sove i vognen. Turen gikk til Espresso House som ligger på Frogner plass (ved Frognerparken). Her skulle vi en liten tur innom for å sette oss ned og ta en kaffe, Frøya elsker café støy og sover faktisk best når jeg er ute  på fika.

-Noe som viste seg å være en meget dårlig avgjørelse denne helgen!

Så fort vi hadde rigget oss til i hver vår skinnstol, plassert vognen ved min side, braket det løs med en haug av uoppdragne barn som sprang, hoppet og ropte i café lokalet. Det var veldig mange mennesker inne i lokalet og trangt om plassen. Jeg blir svett bare på tanken!
En av jentene sprang inn i vognen der Frøya lå, først en gang, så engang til, og så enda en gang,
Frøya våknet, noe som gjorde meg ekstra irritert da dette avbrød hele duppen som igjen kom til å resultere i overtrøtthet senere.
Deretter hoppet jenta som snurresprett fram og tilbake i lokalet.
Se for deg at du er 6år og ekstremt sinna og tramper i gulvet. Noe som lagde et forferelig støy. Hun pilet fram og tilbake 12 ganger på 6 minutter. 
Ikke bare hadde hun vekt datteren min ved å hoppe på vognen opptil flere ganger, men et helvetes leven uten like skulle hun også lage. 
Tankene kokte i hode på meg, hvor er foreldrene? Eier ikke dette barnet folkeskikk? Er det normalt å ikke si i fra til barna sine når de er ute blant andre folk ,at slik skal man ikke oppføre seg?

Jeg kokte enda, vi drakk kaffen på de 6 minuttene, jeg rakk ikke ta av meg jakken, vi reiste oss fror å dra. Den lille jenta fortsatte med trampingen/hoppingen. Jeg pakket Frøya godt inn, jenta kom forbi meg nok en gang, jeg stoppet henne....

- Hei!! Når man er inne på fin cafér det ikke lov til å herje slik, nå har du hoppet på vognen og vekt babyen. Hu så på meg med store øyne og stoppet. Hun gikk videre.

Synes dere det ok å si i fra til andres barn når de oppfører seg upassende?

Regardless, pyntingen av Beauty House ble perfekt og jeg fikk virkelig gitt stedet prikken over Ién. Ta turen innom så får de se hvordan det ble;)

Meget konsentrert med justering av grener før pynting.;)











Frøya part. 1

Mandag 02. November fikk vi inn ca 10% av FRØYA Cosmetics. Makeupén så perfekt ut!! Sophie Elise kom innom på Beauty House for testing av makeupén, der jeg gjorde henne klar til bilde og video. Sophie har vært innom tidligere og fikset både vipper, bryn, negler, hår og tannbleking tidligere. Vi er stor fan av Sophie på huset og synes hun er en flott inspirasjonskilde!

Reisen til ferdigresultat og lansering av FRØYA har vært lang og krevende, men samtidig utrolig gøy, spennende og utfordrende. Jeg begynte å jobbe hos La Cosmetica høsten 2013, og allerede da satte vi i gang med både Bitchn´ Brows og FRØYA.
De første turen våre gikk til en rekke firma i Polen og Italia. Polen og Italia er gode på sminke, de kan tilby god kvalitet, konsistens og de treffer godt på de Skandinaviske fargene. Helt ærlig trodde jeg at det å lage en sminke serie ikke skulle være så tidkrevende. Jeg trodde det bare var å finne en fabrikk og fortelle de hvordan type produkter vi trengte, hvordan konsistensen skulle være og hviken farger vi skulle ha.
Think again! Hver fabrikk er flinke på sitt felt, og enkelte type produkter. Vi var innom 5 fabrikker, og 2 av fabrikkene kunne lage gode produkter. Etter nærmere 2 uker på reisefot så hadde vi funnet kanskje 30% prosent av serien. Det var kjipt! Tror vi alle så for oss at en av fabrikkene kunne lage all sminken. Problemet nå var at vi ikke kjente til flere fabrikker, så prosessen stoppet brått opp. Den neste delen av jobben måtte Adi ta seg. Han har en kompis i Tyskland som kjenner alle fabrikkene i hele verden. Han er en typ agent, som introduserer kjøper til selger og tar en bit av kaka. Og så begynte ballen å rulle. Videre ferder til Europa og Asia ble unnagjort. USA var enkle å ha med å gjøre, og greie å kommunisere med. De sendte over produkter i bøtter og spann. Det gjorde vel egentlig alle. Tror jeg gikk igjenn flere tusen produkter og farger for å «shave ned» litt av utvalget. Utrolig gøy med SÅ mye makeup! (Skal sies at det finnes mye driit på markedet også).



Etter flere måneder med testing og en god del hud-utbrudd og et utseende som en kjøttkake - for ja, produktene MÅ testes på hud. -Dette med tanke på allergier, utbrudd, varighet, aktive ingredienser, hvordan produkter oppfører seg på huden eks når man trener, kaldt/varmt klima, lange dager osv. Begynte jeg endelig å se enden av tunellen. Etter utallige produkter med alle verdens konsistenser, nyanser og ikke minst lukter, hadde jeg snevret inn og satt med en "knippe" av produkter som var the shit!
Etter hvert kom Astri (uten D) inn i firmaet og ble med på resten av prosessen. 

Etter at jeg hadde gjort mitt, ble produktene sendt videre til Adi & Remi. Men jeg klarte selvfølgelig IKKE holde fingrene av fatet.
Nå skulle vi bestemme oss for layout, logo, utrykk, bokser, pakking, display, POP, photoshoot, modeller, prouktbilder, kataloger, flyers. Denne part.1 delen begynner å bli vææældig lang, så legger ut part.2 og fotsettelse om noen dager slik at dere ikke sovner under lesing;). Uansett, under er videoen fra når Sophie var innom, filmet og redigert av Emil 

Link: Frøya Cosmetics Sophie Elise Video

Bobler og beauty på Huset

Som nybakt mamma har jeg mange baller i luften på en gang og selvpleie blir fort nedprioritert, noe som er helt krise spør du meg.
Håret har latt seg forfalle og tiden for oppfreshning har bare kommet lengre og lengre unna med tanke på min nye hverdag.
Jeg hadde tidlig i svangerskapet bestemt meg for at jeg ikke var keen på å forfalle, hverken under eller etterpå. Men det skulle selvfølgelig være lettere sagt en gjort! Dugnaden meg var på "overtid" og klagingen til omverden ble bare hyppigere og hyppigere.

Denne helgen var det duket for bobler og makeup på Beauty House, noe jeg ikke følte meg spesielt fresh til å delta på. Men jeg måtte selvfølgelig ta turen! 
Makeup sessions med Frøya Cosmetics, mingling og god stemning sto på tapeten. HELDIGVIS for meg hadde en av hårstylistene på BH klart å skvise meg inn i listen og fikk tid til å fikse den skittne looken av en ettervekst jeg hadde! ENDELIG var det min tur og jeg kunne gå ubrydd ut i denne verden!
Amen!
Jeg ble kjempefornøyd med håret mitt som fikk en kaldere nyanse.
Anbefales!

 



Jeg har selvsagt på meg Frøya Cosmetics, du finner produktene på Frøya Cosmetics

Etter noen insane makeup sessions og nye fullbookede lister ruslet vi hjemover.
Kundene elsket makeup'en, noe som varmer er stolt hjerte<3

Bitchn´ Brows - Utviklingen

Tanken var enkel og genial, vi lager en liten brynsserie som en «venteserie» mens vi jobber med sminke serien! Serien skulle bestå av verktøysprodukter og bryns sminke. Hvor vanskelig kan det være å lage en bra pinsett? Vel, det var ikke sååå vanskelig. Pinsetten ble driit bra, samme med brynsskjæreren, saksen og resten av verktøyet. Dette tok ikke langt tid, vi hadde alt klart ila noen raske måneder. Vi var happy, og alt så ut til å gå veien. Men hva er vel livet uten utfordringer? Sminkedelen av serien skulle vise seg å bare være forsmaken på hva vi hadde i vente.

Bitchn´ Brows var som sagt et venteprosjekt som skulle ta 2-3 mnd. Sminken anntok vi kom til å ta ca et år. De første tegn til utfordringer vi så, var farger. Vi har et spesielt utrykk og utseende her hjemme i Norge, så å finne rike kalde farger med et hint av varme, var lettere sagt enn gjort. Etter mye frem og tilbake og 3+ mnd med testing av farger fram og tilbake sto bryns-skyggen klar. Litt lenger tid tok det med brow fixen, men det som vippet oss av pinnen var brynspennene. Hele 1 år tok det oss å bli ferdig med dette. Raskt prosjekt du liksom.

For å lage en brynspenn, måtte vi kontakte en rekke sminke fabrikker. Det som er med sminke fabrikker, er at de lager eyelinere/kajaler, ikke brynspenner. De leverer kajaler , som det står brow penn på. Alle farger har en varm tone, samtidig som de er seige og oljete i konsistensen, og smelter på huden. Dette er ikke noe du ønsker i brynet ditt, da dette vil ligge å glinse på huden og fort skli utover. Etter mye om og men, fant vi en fabrikk som kunne lage riktig konsistens som var lett å jobbe med, samtidig som produktet satt på huden dagen lang. Nå var det bare å finne frem riktige farger, og igjen så vi månedene passere mens et titalls eposter og samples gikk frem og tilbake til fabrikken.
Bitchn´ Briows produktene ble levert November 2014. Siden da har nærmere 140 salonger i Norge tatt inn denne serien i sitt sortimentet. Bitchn´ Brows ble en suksess vi aldri kunne forestilt oss!





Svirrende tanker

Som en nybakt mor skal det sies at jeg er overrasket over alle de nye bekymringer som brått oppsto. Puster babyen min? Spiser hun nok? Kommer noen til å skubbe borti vognen hennes? Kommer noen uheldigvis til å søle kaffen sin oppi den åpne vognen?
OMG! Jeg ble helt utslitt av meg selv og alle disse tankene. Den første uken sov jeg med et øye åpent. Jeg er egentlig ikke spesielt hysterisk av meg, men når noe er "nytt" for meg er jeg interessert i å gjøre det helt perfekt- så det blir på grensen med hysteri. Dette som  kalles løve-mamma? 
Jeg velger å tro at det er ren instinkt, men i skrivende stund så ser jeg at jeg må lolle meg ned et par hakk ja!

En uke hadde passert og Adi måtte tilbake på jobb. Nå var jeg og Frøya var alene hjemme. Det ble ikke så mye tid til å kjenne på alle disse nye følelsene, ventende besøk sto på rekke og rad.  Vi er så heldige å ha mye famile og mange flotte venner som tok turen innom . Så og si hver dag ble den første 1 1/5 mnd var det noen innom. Etter at den første bølgen med besøk, blomster og gavedryss var over kjente jeg at nå var det godt å ta det litt med ro. Mye mulg dette gjelder bare meg, men det å ha født og ha et barn var ikke kjempeslitsomt (for øyeblikket) . Men det å måtte diske opp og underholde alt besøk hver eneste dag, det var/er utmattende. Jeg er heller ikke typen som klarer å si nei og i allefall ikke klarer å gå glipp av noe som helst. Dager alene med bare Frøya og mamsen var ekstra kos, og ga ny dose energi til å gripe fatt på nye dager og ikke minst mere besøk:)






 

 

Hva skjedde?

Å føde var definitiv en omveltning for meg. utrolig mye følelser, og enda flere tanker. Det siste jeg omtrent fikk gjort før vannet gikk, var å plukke ferdig modell bildene til det største jobb prosjektet så langt i mitt liv, Frøya Cosmetics!



Høsten 2013 forflyttet jeg meg videre fra min stilling hos Max Factor. Jeg var ansatt som Beauty Consultant og team leder i X teamet til Max Factor her i Norge. Før dette jobbet jeg som freelance makeup artist, og hadde omtrent gjort "det" av oppdrag som er noe å gjøre i Norge- opptil flere ganger. Max Factor var en veldig gøyal jobb, et fantastisk team og fantastisk bedrift jeg alltid kommer til å ha gode tanker rundt. Men for min del ble det litt lite utfordringer. Jeg måtte ha en ny utfordring!

Svaret ble La Cosmetica, et lite norskt kosmetikk firma i stor vekst og ny og spennende ideologi. De var allered da størst på vippeextensions i Norge med brandet Pure Lash. Dette var et 100% norsk utviklet brand, og de ønsket å ekspandere videre med nye varemerker i samme baner- Norsk utviklet. Dette var akkurat det jeg trengte, hovedansvarlig for utvikling av en komplett sminkeserie! Vi visste sminken kom til å bli en lang reise, i mellomtiden skulle vi «raskt» lansere et bryns merke - Bitchn´ Brows! Lite visste vi at dette ble noe helt annet enn en «rask» prosess.

Tiden på sykehuset

Frøya var godt plassert i armene mine da vi fikk beskjed om at vi skulle over til barselhotellet. Jeg gjorde meg klar til å ta sats ut av sengen jeg hadde født på. Brått ble jeg stoppet av jordmor og fikk streng beskjed om at far måtte bære babyen. De var redd jeg skulle besvime, da en fødsel er en hard påkjenning for kroppen. Jeg var ganske så kjapp med å forklare at formen var helt topp og at jeg ikke kom til å besvime, men det ble vist ingen nåde, så Adi måtte til pers. Vi fikk etterhvert en sykehus-krybbe som vi la Frøya i, denne gjorde vi myk og god med pleddene vi hadde med oss.

Vi trillet bortover og fikk nøklene i resepsjonen på hotellet, tok heisen opp og losjerte oss inn på rommet. Rommet var utstyrt med bad, tv og to enkeltsenger som kjappt ble en dobbelseng. Jeg tok meg en kort dusj og fikk se kroppen min for 1 gang etter at babyen var ute. Interessant! Jeg hadde faktisk ikke tenkt så mye på dette når jeg var gravid, men hvordan kunne den gigantisk magen noen gang komme til å bli flat igjen? Hmm, dette var rart å se, en skikkelig pizzadeig. Jeg så iallefall 5mnd påvei ut. Men konkluderte med under dusjen at jeg hadde født for 1 1/5t siden så det var vel innafor.

Men hva skulle vi finne på nå? Jeg var nybadet og Frøya sov søtt og vi hadde plutselig "ingenting" å finne på. 
Jeg la merke til en brosjyre vi fikk med nøklene. Her var det oversikt over alle måltider i restauranten/kantinen. Frokost, lunch og middag. Så vi tok krybben fatt og rullet ned til lunch. Jeg har hørt mye refs om både flymat og sykehus mat, men sannelig så var maten på Ullevål helt topp, det var til og med dessert noe som fikk 10 poeng hos meg! 

Etter noen flotte dager på barsel med obligatoriske undersøkelser, opplæring i diverse stelling og amming var vi rustet til å klare oss på "egenhånd".
Så var tiden inne, tiden for å kutte navlestrengen, altså dra hjem fra sykehuset! Dette hadde jeg gruet meg litt til, dette synes jeg var skummelt. Hvordan skulle dette gå? Etter å ha fått så god hjelp og veileding?
Det va skummelt å vite at vi ikke lengre kom til å ha helsepersonell i nærheten 24/7. Jeg har aldri vært i tvil om at dette var noe vi skulle greie, men bare det å dra til sykehuset som to stk individer og komme tilbake som tre, var helt sykt. I tillegg skulle mitt livs største jobb prosjekt lanseres. Tankene var mange, og spenningen til å ta å føle på...
 

Fødselshistorien part 2.

Jeg hadde selvsagt brukt mye tid på å forberede meg til dette øyeblikk. Uttalige timer gikk til tv titting , Fødeavdelingen UK, Unge mødre, Fødestuen, Akkuten og den slags. Var det en ting jeg visste, så var det at dette vil gjøre vondt. På en annen side tekte jeg at maten måtte ha vært dårlig ja. For følelsen jeg satt med, hadde jeg kjent på så mange ganger før. Kaldsvetten kom krypende over skuldrene og den var kommet for å bli. Avbrutt i tankene ble jeg da jordmor kom for en undersøkelse, ikke noe jeg hadde gledet meg enormt til siden det kjentes ut som the VJJ var nok så sår.
Adi ble losjert inn på undersøkelsesrommet. Noe som var rett og rimelig synes nå jeg, jeg hadde ikke akkurat kommet meg i denne situasjonen heeeelt alene.

Det viste seg at det var 3cm åpning og hun kunne kjenne hodet til babyen godt! Babyen var langt nede i bekkenet. 

Og med det kom det spørsmålet jeg hadde forbredt meg lenge på: - Jordmor; om vi kanskje ikke skulle dra hjem og komme tilbake litt senere?
Adi mumlet noe uforståelig, og jeg ga han haukeblikket!
Så stillte hun spørsmålet med en litt annen vri igjen, - Det er vel best om dere drar hjem å hviler litt nå? Det kommer sikkert ikke til å skje noe på en god stund.
Jeg tenkte på alle fødeprogrammene jeg hadde sett på tv og alle skrekk scenarioene kom som en rulletekst forbi øynene mine. Noen hadde født på fortauet, andre i bilen, noen hjemme og andre såvidt klart å komme seg på sykehuset i tide. 
Jeg svarte henne blangt Nei! Vi blir! 
Som om det var aktuelt å vanne ut bilen påvei hjem, for å ikke snakke om føde på vei hjem, eller i min egen stue? Jeg ble enda svettere bare på tanken av at hun kunne fåreslå noe slikt. Ikke på tale at vi skulle hjem!

Da dette ble enstemmig vedtatt fikk jeg tildelt en seng rett ved undersøkelses rommet og Adi en stol vesiden av. Han var glad for å kunne sitte etter en lang dag på jobb. Og som andre mannfolk gledet han seg enormt til å se det nye snowboard klippet som florerte på FB. Han ble opptatt på ubestemt tid.
Jeg la meg ned på sengen, (og for dere lesere som ikke liker nasty ting anbefaler jeg og ikke lese mere etter denne setningen).
Før jeg hadde fått slengt opp bena på sengen måtte jeg kravle meg opp igjen, da det kjentes ut som om jeg skulle drite akutt på meg, og ja jeg hadde bleien på, men det er jo ingen som har bekket 12 år som er keen på å drite på seg uansett omstendigheter.

Løpeturen til toalette ble gjort i speedy gonzales fart, men forgjeves- dette var selvsagt falsk alarm. Og dette skulle gjentas seg 7-8 ganger til. Etter den 8ende turen ish, ble jeg sittende. Jeg fikk skjelvinger, kroppen skavl, tennene hakket- Nå var det alvor. Nå begynte det å gjøre veeldig vondt.

Jeg gikk tilbake mot sengen min, men måtte stoppe og lene meg mot vasken. Deer kom det en rie! OMG! Akkurat som jeg har lest, sett på tv og fått beskrevet det - denne følelsen var ikke til å feil tolke.
Jeg kom meg til sengen, det kom bare flere og flere. Jeg viste ikke om jeg skulle ligge, stå eller gå, for det var faktisk ingenting som hjalp, jeg vridde meg i smerte!
Jeg hadde lurt litt på i forveien om jeg kom til å bli "hun" som roper og skriker. Men jog tok meg selv i å komme med sukk og noen stønne lyder. Ikke sånne digge, men slike som uttrykte hvor vondt jeg hadde.

En time senere på undersøkelses rommet var det duket for en ny undersøkelse.

Nå var det 4 cm åpning og jeg var i "aktiv" fødsel.OM det var bra vi ikke dro hjem!
Så kom det raskeste spørsmålet jeg noen gang har kommet med; - når kan jeg få epidural? De svarte meg når du er i aktiv fødsel. Jeg fortalte jordmor med en bestemt stemme at den var det bare å rigge til og fyre opp med en gang.
Jeg hadde også tenkt på det med smertestillene før fødselen, og konkluderte det hele med at vondt kom det til å gjøre uansett, og for min del var det ikke om og gjøre og "bevise" til meg selv hvor "sterk" jeg var.

Neste steg i reisen var heisen opp til fødestuen, jeg hadde vondt og var spent. Så det ut som en operasjonssal? Var det sakser/kniver alverdens av verkrøy de skulle rote rundt og ødelegge min VJJ med? 
Vi kom til stuen vår, det var fint, rent og pent, en god stor seng og et par aparater og noen skap. Ikke noe skummelt.
Hun som ble "vår" jordmor kom inn med en gang. - Jeg heter Anne,og kosepraten tar vi etterpå!
Jeg skalv som aldri før!

Anestesisykepelier kom, og tankene svrimlet opp i hodet, kommer dette til å gjøre grisevondt?

Men viste seg å være den mest bortkastede tanken jeg noen gang har hatt! Først tapet hun ryggen og jeg måtte sitte helt stille, noe som var kjeeempevanskelig med disse skelvingene.
Deretter kom det et musestikk som kan sammenlignes med et tannlege/botox stikk, deretter kjenete jeg ikke noe mere og vipps etter 15-20min var jeg i himmelen! All smerten forsvant! 
Anne; - Skal jeg skru opp epiduralen litt til? Jeg gliste og sa ja! Ekstremt fornøyd!

Etter dette var det veldig god tid til å informere hele familien og venner om at nå var tiden virkelig inne! Jeg feiret epiduralen og humøret med en god dose selfies som jeg sendte rundt!
Adi stakkar var veldig sliten etter en lang dag på jobb og følelsen av å være hjelpesløs for første gang i sitt liv. 
Det skal sies at på forhånd hadde han fått klar beskjed om hva hannes oppgave på fødestuen ville være! - Ikke si et ord, bare vær tilstede, og det viste seg at det var han eksemplarisk god til.
Anne kom for å koseprate og vartet oss godt opp. (Enkelt å huske navnet siden mamma heter Anne Lise, dette ga meg en trygghetsfølelse dette også, hun kunne sikkert vært moren min med tanke på alderen hennes).
Adi fikk ta plass i "lenestolen" og fikk en krakk til å legge bena oppå, han fikk også servert mat og drikke og fikk et pledd å ha over seg. Han sluknet asap.
Anne dimmet lyset i rommet og kom med noe som så ut som te-lys (det var sikkert led-lys av et eller annet slaget).
Jeg fikk tidenes SPA følelse og var mektig imponert over hvordan situasjonen min var forøyeblikket.



Brått tok SPA opplevelsen slutt, Anne kom inn å sa; - nå er det 45 minutter til vi skal begynne å presse. Oiii!
Tanken som satt i meg var at dette var helt uvirkelig, skulle jeg få et barn og dette bare ved å presse litt? Et barn som jeg skulle ha ansvar for og ta vare på resten av livet, jeg og Adi!(?) Herregud tenkte jeg! MEN fødebagene var enda ikke påplass på rommet vårt, jeg måtte vekke Adi, han så ut som om han hadde stått opp fra koma og var ikke spesielt happy!
-Jeg skulle jo bare føde, no biggie!
Han hentet fødebagene og la seg tilrette i godstolen igjen. Han sluknet.

Tiden var inne.
Anne kom, - Ronja, nå presser vi, Adi sov fortsatt.
Jeg fortalte Anne opptil flere ganger at hvis jeg presser nå kommer jeg til å drite på meg... Noe som var mitt verste mareritt og fikk meg til å grøsse av tanken. Hun mente at det bare kjentes slik ut, men ikke kom til å skje. Tilslutt etter nærmest en monolog måtte jeg fortelle henne at dette måtte hun da ta på eget ansvar! Hun trakk på smilebåndet og sa at det var greit!

Vi jobbet sammen, jeg kjente det strammet seg og jeg trakk pusten, holdt den inne og presset. Et intervall som jeg skulle gjøre x4 pr rie.
Etter gode 15 minutter inne i utrivelsesfasen våknet Adi til og lurte på hvordan det sto til og om vi hadde startet. JA!
Der ble han litt stresset, men kom å satt seg ved siden av meg og holdt meg i hånden. Adi var flink!
Oppi alt dette gikk det noen timer, heldigvis uten smerte. Jeg kjente øyneneknep seg sammen, jeg var så trøtt som jeg aldri hadde vært før og måtte passe på å holde meg våken, herregud jeg skulle jo føde!

Jeg presset og presset. Jeg var stille som en mus, konsentrert! 
Det begynte å klø!!!!! Jeg presset og klødde meg på magen og lårene, jeg sa til Adi, slipp hånden og klø meg! Kjentes ut som om jeg hadde rullet meg i glava. Dette var pga epiduralen fortalte Anne.
Anne; - Adi se, Adi kom rundt og fikk se oppi the VJJ, han gliste stort. - Å fyy fader så fett! Såå mye hår!!
Halve hodet var nesten ute. HALLO - Jeg vil jo også se!! Trodde de at de skulle få ha et "moment" uten meg?
Adi dro fram kamera som selvfølgelig var preppet og klart før seansen. Han tok bildet av understellet! Heeelt sykt! Ble et meget bra bilde, men er redd jeg ikke deler det;).
Nå var det virkelig gameon!

Pust! Press!,Pust! Press! Jeg hadde heldigvis gått på yoga i noen år og det med pustingen gikk som en lek!
Anne; - Nå MÅ du gi alt du har! 
Etter et par slike kom det to med jormødre inn på fødestuen med oss.
Jeg presset og fikk den sykeste letteste følelsen jeg hadde hatt på lenge. Så stoppet vi. Anne trikset og mikset. Hodet var ute! Skulle de ikke dra ut babyen? Navlestrengen var rundt halsen?

Alt gikk fort, alt gikk bra, Anne ordnet!
Press! Press! Og jeg som hadde ligget på ryggen med bena spredt kravlet meg opp på albuene. Nå var det faens vondt og om de ikke kunne få ut den ungen?? Det var skuldrene! Det tok 10 sekunder.
Babyen min var ute<3




Følelsen er helt ubeskrivelig! Det er en følelse jeg ikke har kjent før, eller kan forklare. Dette er bare en av de tingene i livet som bare må oppleves. Jeg får tårer i øynene i skrivende stund! En sunn frisk jente på 3594g og 50cm lang. Hun var nydelig, helt perfekt!

Vi ble en familie<3

Fødselshistorien part 1.

Etter nok en lang dag på jobb med utvalg av bilder til makeup serien (mer om dette etterhvert) var jeg innstilt på en rolig kveld. Jeg tok en god dusj, lasagnen ut av ovnen, og var jeg klar for å endelig slappe av å nyte permijons tiden min. 

Kort etter at maten var inntatt og føttene godt plassert på stuebordet var jeg i mitt ess. Jeg ba min kjære samboer komme å kose/snakke til magen siden det var en stund siden sist. Vi hadde til vane å både snakke og synge til magen.
Adi hørte en rar lyd, og jeg kjente den også. Nesten som to knyttnever som møter hveandre.
Han mente det var babyen som sparket, men jeg kjente det var noe annet. Jeg var sikker på at jeg hadde spist litt mye lasagn og hadde blitt "dårlig" i magen, men tenkte jeg skulle slippe å dele det med han siden vi hadde det så koselig.
Etter 20 sekunder til kom lyden igjen og jeg var sikker på at jeg kom til å rett og slett ja, drite på meg(!). Jeg sprang (vagget) mot badet, inn døren og jeg "tisset" på meg. Jeg skrek  "Aaadi.... " Der han leende ropte på om ikke vannet hadde gått og jeg brølte ut med et "ja!"
Overraskende nok braste vi begge ut i latter. 

"Hva gjør vi?" var det neste spørsmålet hans (overasskende rolig)
"Hent den røde mappen, Adi, den røde mappen!"
System/kontroll freak som  jeg er,  hadde vi selvsagt en mappe. Mappen var utstyrt med helsekort, vaksinekort, kart til sykehuset og alle slags brosjyrer /brev som vi hadde fått underveis i svangerskapet. 
Det var en rar følelse, jeg var helt rolig, overraskende rolig og spent.
Vi fant nummeret vi skulle ringe når det åpenbart var actiontime. Telefonsamtalen hos fødeavdelingen tikket inn kl 20.30 sharp.
Første spørsmålet var om jeg hadde vondt.  Jeg måtte kjenne etter litt, men nei, ikke vondt.
Spørsmål to var om leggetiden, her fortalte jeg at det var ca rundt kl 22. Med det ble vi anbefalt å komme inn kl 03.30 hvis jeg fortsatt ikke kjente noe, med tanke på infeksjonfare. Så lenge til? Vannet hadde jo gått? Skulle jeg ikke føde nå? Det gjør de på tv!

Så jeg ringte orakelet, a.k.a mamma.

Hiv på deg fillene og kom deg på sykehuset - denne meldingen var klokkeklar. Personlig var jeg rolig, men når mamma ble stresset- ble jeg også stresset. Dårlig combo!
Det skal sises at vi var inne på sykeuhset par uker i forvein, falsk alarm riktignok. O.D (overdose) på action med babyshower, girlfriends, gaver, kaker, og den slags gjorde til at jeg fikk flimmer for øynene og mistet synet. Da jeg ble hentet med ambulanse med søster til akutten. 

Denne gangen kjentes det ut om the real deal, og fortsatt like rolig (og like overaskende) lurte Adi  på om det  ikke var tid for å finne frem fødebagen og om denne var pakket. OM den var pakket? Hallo, fødebagené var pakket og klar 2mnd i forveien-minst! Det med å ha kontroll er veldig viktig for meg, kanskje på kanten til psykotisk. Uansett, det fikk meg til å føle meg rolig og forbredt.
Med dette i bakhodet gikk stress momentet over til noe helt annet: Jeg hadde akkurat dusjet, og med det vasket av all sminken- KRISE!
Jeg måtte i gang med en emergency quickfix, for var det en ting som var heeelt uaktuelt så var det å se ufresh ut på fødebildene. Mhm.

Jeg tok på meg føde outfitén og var klar. Ready for action! Ut i heisen inn i bilen, tut og kjør. Og så begynt Adi selvsagt å stresse. Ikke med føde situasjonen, men med hvor vi skulle parkere bilen når vi kom frem. Seriøst? Da vi ikke er det første paret ever på fødeavdelingen Ullevål, hadde de selvsagt laget mer enn nok parkeringsplasser der oppe (sorry babe). Ut av bilen og inn på sykehuset, 
Jeg kjente etter og var rimelig sikker på at jeg hadde spist noe dårlig mat. Brått begynte jeg å få mageknip, var det kanskje falsk alarm, igjen?


(Kjolen på bildet ble fødsels outfiten).

Vi gikk ikke mange skritt før det igjen fosset mellom beina. Jeg synes ikke dette var sånn supermorsomt, men det var det selvsagt noen andre som syntes. Inne på mottaket fikk jeg på meg verdens største og minst sexy bleie. Denne fikk jeg sitte med en liten stund, inntil den var gjennomvåt og avdelingssofan var "nedvannet". Mon tro om jeg var den første dette hadde skjedd med? 

Heldigvis var ikke ventetiden lang, vi ble ropt opp og hentet av en særdeles snill dame. Hun mente jeg så ut som en engel i det jeg hadde på meg, en kommentar jeg selvsagt ble ekstremt fornøyd med:)

Klokken var nå 10.30 og jeg hadde 3cm åpning. Jeg fikk valget om bli, eller dra hjem og komme tilbake rundt klokken 04.00. Tiden var her, game face on.

 

Hvorfor blogg?

Hvorfor blogg?

Som mitt første offisiell innlegg, er vel det åpenbare spørsmålet hvorfor blogging? Med min utdannelse innen kosmetikk, hudpleie, negler og sminke samt min jobb stilling opplever jeg å få utrolig mange spørsmål om akkurat skjønnhet og det å være mor med mange jern i ilden. Som fagansvarlig i Beauty House/La Cosmetica må jeg daglig svare på interessante spørsmål om skjønnhet og velvære. Samtidig er det mange som lurer på hvordan det er å styre med salonger, produkter, utvikling, marketing etc og samtidig være en mor. Spørsmål om gründerskap, livstil, familie og mitt liv generelt. Jeg opplever at veldig mange, lurer på veldig mye av det samme. Via en blogg får jeg muligheten til å gi svar til flere, samtidig som det gir meg mere tid til famile og jobben min.

Les mer i arkivet » November 2015
Ronja Hauan

Ronja Hauan

28, Oslo

Produktutvikler og Brandmanager for Beauty House kjeden og varemerkene FRØYA Cosmetics, Bitchn´ Brows, Pure Lash og Tape it. Mor og samboer til verdens beste lille familie.

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits